Dette er en side om Gourmetklubben, mat, drikke, livsnytelse og friluftsliv.
Dette er en side om Gourmetklubben, mat, drikke, livsnytelse og friluftsliv.
| Hjem | Om Gourmetklubben | Gourmet mat | Drikke | Friluftsliv | Ting og tang | Linker | kontaktsiden | Gjestebok |

Akevitt

Akevitt - aqua vitae - livets vann. Vår absolutte nasjonaldrikk. Men det er til jul at den kommer på nesten alles bord. Og den passer så godt til vår salte, mektige, feite julemat.

Det var ikke Norge som fant opp akevitten, danskene skal gjerne få den æren. Men hverken dansker eller svensker legger så stor omsorg i fremstillingen som vi. Her i landet har vi gjort akevitt til et av verdens edle brenneviner. Våre naboer ser stadig på akevitt som en ren matdrikk.

Brennevinet som våre forfedre begynte å drikke, i alle fall siden drikken for første gang ble nevnt skriftlig, det vil si 13. april 1531, både luktet og smakte vondt. Det var fullt av fusel, et uønsket stoff, som våre dagers brennevin ikke er beheftet med (det er såkalt «rektifisert» (gjentatt destillasjon til en oppnår 96 voulmprosent alkohol, det vil si ren sprit)). Og det er her aromatiseringen kommer inn.

Skulle man få i seg akevitten, for øvrig mye brukt som medisin, måtte man dekke over grunnsmaken ved hjelp av en kraftig aromatisering. Et stort utvalg av krydder og droger ble brukt. Men Nordens krydder fremfor noe er karve, og vi kan godt si at grunnsubstansene i akevitt er sprit og karve. Men mange var de som også tok i bruk bl.a. koriander, fenikkel, anis og dill.

De ledende produsentene i forrige århundre - Lysholm, Løiten, Oplandske og Simers - hadde sine strengt hemmelige resepter. Da Vinmonopolet ble grunnlagt i 1922 og fikk ansvaret for all norsk brennevinsproduksjon, overtok de privatfirmaenes strengt hemmelig oppskriftsbøker. Dagens merker blir til ut fra disse.

Sprit - krydder - fat
Dagens sprit er absolutt ren, den produseres for øvrig på basis av poteter. Den ferdige spriten blandes så med krydderuttrekk. På hovedlageret for krydder er det bortimot førti forskjellige slag. Men i den enkelte akevitt inngår ikke mer enn drøye ti. Når sprit og krydder er blandet - det foregår i store ståltanker - havner akevitten til slutt på eikefat som tar 500 liter. De er importert fra sherry-distriktet, og har litt sherry-karakter i seg som setter preg på akevitten.
Det legges stor vekt på å finne gode fat. Spesialistene reiser ens ærend for å plukke ut de beste eksemplarene. Det er først og fremst fatlagringen som skiller norsk akevitt fra svensk og dansk.

Fartstid
Linie er vår internasjonalt mest kjente akevitt - vi kunne faktisk selge mer enn vi produserer av den. Og den er absolutt spesiell, i den forstand at den har fartstid. Midt i modningsperioden mønstrer den på et skip som skal bringe den fra Norge til Australia - og tilbake. Det er Lysholm Linie som er det internasjonale satsingsproduktet fra Arcus

På denne turen passerer den to ganger Ekvator, eller «linjen», som er sjøfolks betegnelse. I løpet av overfarten modner akevitten ytterligere, og får slipt av mulige skarpe «kanter». Den blir myk og rund, uten å tape sin smaksintensitet.

Virkningen av sjøreisen ble oppdaget i begynnelsen av forrige hundreår, og ved en tilfeldighet. Dette skjedde på seilskipet Throdhjems Prøve (blant annet eid av Catharina Lysholm – Jørgen B. Lysholms tante) som dro fra Norge i 1805 med retur rett før jul i 1807.

På lange reiser hadde de med seg brennevin til salg og eget bruk. Da de senere nøt de usolgtevarer som kom i retur, ble det oppdaget at kvaliteten var blitt bedre.

Først ute med bevisst produksjon av Linie var Jørgen Lysholm, en storprodusent av akevitt. Etter hvert var det mange akevittfat å finne i bunnen av norske seilskip. Når vi opprettholder denne tradisjonen, er det ikke noe PR-tiltak. Det er solid dokumentert at akevitten som har fartet over verdenshavene, får en annen karakter enn de hjemmelagrede.

Respekt
Det finnes fortsatt de som tar sin akevitt direkte fra fryseren og drikker den iskald, bokstavelig talt. Dette er stygt misbruk av et edelt brennevin. Her har fagfolk arbeidet over år får å få fram en så elegant og nyansert smak som mulig, og så drepes denne av kulde.

De lyse akevittene kan drikkes lett kjøleskapsavkjølt, men ikke de lenge fatlagrede.

Og aldri, aldri Non Plus Ultra, flaggskipet i norsk akevittproduksjon. Denne har i kvalitet passert alt som har med mat-tilbehør å gjøre, etter minst ti års opphold på eikefat. Den kan settes fram til kaffen, og nytes like andektig som en konjakk. Gilde Non Plus Ultra lagres i 12 år.

Se: Drinker med Akevitt

Tilbake til drikke

| Hjem | Om Gourmetklubben | Gourmet mat | Drikke | Friluftsliv | Ting og tang | Linker | kontaktsiden| Toppen |
Copyright 2014 by Gourmetklubben Mat og venner